Veien videre etter en tung sommer. En sommer som snudde så brått fra at livet var på topp, til det plutselig var bånn. Det er faktisk helt sykt hvor fort ting kan snu, og det skjer før noen kan ane eller styre. For min del har sommeren vært fylt av sorg, tårer og elendighet. Men selvfølgelig har det også vært en del prating og latter oppi det hele.
Men alikevell er det ikke jeg som har hatt det aller tyngst. Det er virkelig fælt og se på sorgen en mor og far føler etter å ha mistet det aller kjæreste de hadde. Men også tapet av forbildet, kompisen og støttekameraten til tre brødre.
Jeg er glad Rune fikk oppleve alt han gjorde. Han har opplevd myye mer enn de fleste 17-åringer på hans alder. Han levde livet og grep dagen - helt fram til den dagen som ble hans siste.
Jeg husker dagen som om det var igår. Dagen da Torbjørn ringte meg og sa at de ikke fant deg. Jeg trodde han kødda først. At du hadde gått på nachpiel et sted og at du snart kom tilbake. Men du kom ikke tilbake den dagen, og heller ikke dagen etterpå. Jeg ble urolig og bekymret. Det lignet ikke deg. Ingenting stemte. Det var dagen da jeg skulle sette meg på flyet til Spania for å nyte starten på en etterlengtet ferie. Men jeg klarte ikke å nyte dagene. Alt jeg klarte å tenke på var det som foregikk hjemme. Deg. Hvor var du? Hvorfor tok du ikke telefonen? Jeg ringte flere ganger, bare i håp om å få ett svar. Høre stemmen din. Det gikk to dager. Hele tiden ringte jeg hjem, spurte om de hadde funnet deg. Gråt. Leste på oppdateringer på internett. Håpet var der fortsatt. Vi skulle finne deg i live. Hele tiden tenker man at dette skjer ikke oss. Vi har fått bevist at det faktisk gjør det.
Mange støttet opp, og vi var alle sikre på at vi skulle få deg hjem. Men tiden gikk, og det var ingen spor. Jeg var takknemlig for alle hjemme. Alle som dro for å lete. Alle som håpet. Alle som støttet opp rundt familien. Tirsdagen kom, og det hadde da gått så mye som 3 dager siden du forsvant. Jeg begynte å tenke. Tenke tanken om at jeg kanskje aldri skulle få se deg igjen. Men jeg slo det bort. Vi SKULLE finne deg i live.
Tirsdag, vi sitter på en resturant etter å ha kommet fra stranden. Klokka var rundt tre. Telefonen ringte. Det var Torbjørn. Jeg hørte han gråt. Jeg skjønte det. Hjertet mitt dunket så fort som det aldri hadde gjort før. Jeg knakk sammen i gråt. I fortvilelse. Hvorfor?? Andrea spurte meg om vi skulle gå ut. Jeg klarte ikke. Føttene ville ikke bære meg. Jeg kjente at jeg skalv. Det var den verste følelsen jeg noen gang har hatt. Lenge satt jeg der å gråt. Klarte ikke å si noe.
Vi hadde planlagt å dra å shoppe den dagen. Det gjennomførte vi. Jeg måtte ha noe annet å tenke på. Prøve i allefall. Da vi kom hjem var jeg klar for å snakke. Gråte mye. Få ut følelser. Meldinger tikket inn på telefonen og på facebook. Jeg klarte ikke å være pålogget uten å begynne å gråte. Jeg klarte ikke å se bilde av deg. Smilet ditt. Det ble mange tårer.
Allerede samme kveld begynte jeg å finne biletter for hjemreisen. Jeg kunne ikke sitte i Spania. Jeg måtte hjem. Hjem til familien. Torsdag morgen satt jeg på flyet. Jeg gråt på turen hjem. Ikke fordi jeg skulle hjem, men grunnen til at jeg skulle hjem. Det ble en lang dag med reise, og jeg var ikke hjemme før torsdag kveld. Jeg gruet for å komme hjem. Men samtidlig skulle det bli godt. Da jeg kom hjem, gikk jeg oppover de 25 meterne. Hjem til dere. Jeg møtte tante og onkel. Ga de klem. Visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva jeg skulle si. Ord kan ikke beskrive.
Huset var fullt av blomster. Alle var der for en grunn som var feil. En grunn som var urettferdig. En grunn jeg hadde gjort mye for at aldri hadde vært her. Støtten var enorm. Det var godt. Godt å se at noen brydde seg. Jeg gikk opp på rommet ditt. Det var fælt. Nok en gang gråt jeg. Jeg snakket med tante. Fortalte om hvordan vi hadde skiltes på torsdag, før dere dro. Et humør som var på topp.Et smil og et slengkyss. En avskjed jeg aldri vil glemme. En avskjed som ikke skulle bli den siste.
Det ble fredag. Minnestund for venner. Mange samlet seg. Mange kom bort og ga meg klem. Støttet opp. Det var veldig tungt å høre politi og prest snakke om deg. Om deg, og at du ikke var der.
Jeg var også å besøkte deg. Du så fredfull ut. Akkurat som når du sov. Jeg ble rolig når jeg satt inne hos deg. Jeg satt å ventet på at du skulle sette deg opp. Ta en snus, drikke en cola. Som vanlig. Jeg strøk deg på kinnet. Du var så kald. Hvorfor deg? Det var så urettferdig. Da jeg kom hjem var jeg utslitt. La meg ned og sov lenge. Det var som om energien var dratt ut av kroppen min. Lørdag dro jeg tilbake. Tok farvel. Takket for alt du hadde vært for meg. Som en bror. Støttespiller. Humørspreder. Godgutt.
Det var noen tunge dager som fulgte. Vi var sammen. Hele familien var samlet. Viste at vi var der for hverandre, at vi brydde oss. Begravelse. Den tyngste begravelsen jeg har vært i. Kirken var vakker. 17 lys langs midtgangen. Et for hvert år du levde. Skulle vært minst 70 lys til der. Mange blomster, buketter og kranser. Kisten. Det var en uvirkelig dag. Samlingen etterpå. Akkurat som en konfirmasjon, men hovedpersonen mangler.
Alltid når vi er sammen er det en som mangler. Det vil det alltid være. Du gjorde ikke så mye ut av deg selv- men alikevel satte du så mange spor. Det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på deg. Det som har skjedd kan beskrives med tre ord - sjokk, sorg og savn.
Skolen begynte igjen igår. Uten deg. Vi hadde minnestund. Jeg hadde gruet lenge til den dagen. Klarte ikke å sitte i auditoriet sammen med de andre elevene. Jeg satt sammen med de nærmeste dine. Odd Reidar, Hjørund & Nikolai. Minnestunden var vakker. Jeg gråt - sammen med flere. Det var vondt.
Savne deg sånn, Rune ♥ Enn om vi bare koinna skrudd tia tebake.

Det kan itj værra sant
Den beste tida skull' jo komma no
Vi hadd fortsatt mytji mer te go'
Æ va itj forberedt på det herre
Æ kan itj nå dæ no
Det e live sjøl som gir oss sånne slag
Men æ ska lell få sagt det no i dag
Du vil bli her for bestandig
Æ savne dæ no og det vi itj skull' få
Men minnan du har gitt mæ
ska æ ta godt vare på
Æ vil tenk på alt det fine vi hadd' sammen
Den gang vi trudd' vi kunn' klar alt
Æ vil tenk på alt det fine vi hadd' sammen
'No sjer æ dæ i ett og alt
Vi hadd' ei herlig tid
Skull' så gjern' ha gjort alt om igjen
Glad for at æ fikk ha dæ som venn
Vi levd livet mens vi gjor det